Kråkebollenes brutale beiting på tareskogene langs kysten av Nord-Norge har bekymret fiskere, forskere og andre folk i årtier. Sammen med økt petroleumsvirksomhet i arktiske farvann utgjør kråkebollebeitingen en ekstra fare.
Forskere frykter at oljesøl i områder med nedbeitet tareskog kan være kroken på døra for dyrelivet i fjæra.
– I de nordlige kystområdene er det de siste årene blitt økt oljevirksomhet til havs, og landterminaler og nye sjøfartsruter er etablert langs kysten. Risikoen for uhell og oljesøl er dermed større, og da trengs miljøforvaltning og tiltaksplaner tilpasset den arktiske kysten og det arktiske økosystemet, sier marinbiolog Trine Bekkby, seniorforsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).
Sammen med forskerkollegaer fra NIVA, Havforskningsinstituttet, Akvaplan-niva og Norsk polarinstitutt har Bekkby analysert hvordan kombinasjonen av oljesøl og kråkebollebeiting kan påvirke strandsonesamfunnene utenfor Hammerfest i Finnmark.
Med undervannskamera og GPS registrerte forskerne tarens utbredelse på over 450 stasjoner fordelt på Sørøya, Rolvsøya og holmer og skjær utenfor Hammerfest. Deretter dykket og snorklet de rundt i tareskogen, på kråkebollenedbeitede områder og i fjæra, og samlet inn prøver av dyrelivet som lever der.
Forskerne gjorde også eksperimenter med utplassering av kunstig substrat, såkalte faunafeller, for å se hvor raskt smådyr som krepsdyr, børstemark og bløtdyr kan etablere seg i ulike leveområder.
– De siste 40 årene har det foregått et skifte fra rik tareskog til goldt og nakent kråkebolledominert berg, og intakt tareskog finnes nå bare på de mest bølgeutsatte områdene, sier Bekkby.
Kråkebollene er ikke så tallrike i eksponerte områder utaskjærs, men desto bedre trives de i beskyttede farvann lenger inn i fjordene. Det er også i de beskyttede områdene det tar lengst tid før oljen vaskes vekk dersom det skulle skje et oljesøl.
– Olje er spesielt skadelig for krepsdyr, børstemark og bløtdyr. Tang og tare er deres bosted, og de smådyrene som lever i tidevannssonen er særlig utsatt for oljesøl. Dersom et oljesøl utrydder disse dyrene i ett område, og kråkebollenes beiting har sørget for at det ikke finnes noe nærliggende tareskog som dyrene senere kan spre seg fra, klarer de ikke å komme tilbake, forklarer NIVA-forskeren.
Krepsdyr, børstemark og bløtdyr viste seg å være spesielt tallrike i friske tareskoger og i tidevannssonen. Dersom disse dyregruppene forsvinner, mister man et viktig ledd i energioverføringen videre opp i næringskjeden.
Kystområder uten nærliggende tareskog er dermed spesielt sårbare for oljesøl, og disse falt under kategorien «høy sårbarhet» i forskerteamets sårbarhetsvurdering av kysten. Over halvparten av kystområdene fra Hasvik til Nordkapp tilhører denne kategorien, ifølge forskernes modeller. Bare 10 prosent falt under klassen «lav sårbarhet». Dette gjaldt utelukkende eksponerte kystområder.
På det meste fant Bekkby og kollegaene over 20 kråkeboller per kvadratmeter. Men selv på slike steder fantes det gjerne noen gjenværende områder med tare hist og her: små oaser av tare og dyreliv som kan spre seg og gjenskape tareskoglandskapet den dagen forholdene ligger til rette for det og kråkebollene er forsvunnet.
– Vår kartlegging av tareforekomst og sårbarhet for oljesøl bør ligge til grunn for opprydningsarbeidet ved et eventuelt uhell, sier Bekkby.
Et oljesøl i kråkebolleland betyr altså ikke nødvendigvis kroken på døra for dyrelivet i strandsonen – men da må forvaltningen være forberedt slik at mottiltak iverksettes på rett sted.
