Den internasjonale kvinnedagen 8. mars: Venstresiden svikter minoritetskvinner og kvinner i den tredje verden

frp kassandra

Som politiker er likestilling og kvinners rettigheter et tema som har opptatt meg mye. Derfor har jeg de siste årene valgt å markere meg under den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Jeg har derimot valgt å gjøre dette på en betraktelig annen måte enn venstresiden i norsk politikk, som mener å ha enerett på å vite og mene hva likestilling og feminisme handler om. Sosialister og såkalte feminister skal ikke få lov til å ha definisjonsmakt over hvilke temaer som skal være på agendaen på en så viktig dag som dette.


På kvinnedagen i 2016 møtte jeg opp i Bodøs lokale 8. mars-tog iført burka og håndjern. Dette var en symbolsk handling for å vise min avsky mot det svært kvinneundertrykkende plagget, som burkaen de facto er. En bakgrunn for at jeg valgte å gjennomføre denne handlingen, var min og FpUs manglende gjennomslag under parolemøtet i forkant av kvinnedagen. Våre forslag, som eksempelvis innebar paroler med «nei til jomfrutesting», «nei til æresdrap» og «nei til tvangsekteskap», ble av de andre partiene betraktet som lite hensiktsmessige eller «upassende». De andre partiene foretrakk heller paroler som viste «ja til 6-timers arbeidsdag» og «ei grønn framtid er ei likestilt framtid».

8. mars er en internasjonal markeringsdag, der hovedfokuset særlig bør rettes mot hvordan kvinner har det i land der likestilling er et fremmedord og der kvinners rettigheter grovt undertrykkes, altså land Norge ikke ønsker å sammenligne seg med. Norsk markering og oppmerksomhet bør derfor i langt større grad rettes mot kvinner som lever i samfunn der likestilling og kvinners rettigheter oppfattes som en fjern drøm.

Ifølge FNs utviklingsprograms rapport for 2016, skjer det en systematisk diskriminering av kvinner i svært mange land i verden. Eksempelvis er det 46 land i verden der det ikke eksister lovverk som beskytter kvinner mot vold i hjemmet. I 100 land er kvinner utestengt fra yrker på bakgrunn av sitt kjønn. Hvert år blir 5000 kvinner ofre for æresdrap. 200 millioner av verdens kvinner er kjønnslemlestet. Videre har 1/3 av verdens kvinner blitt utsatt for fysisk vold, samt at i utviklingsland opplever 15 millioner jenter hvert år å bli tvangsgiftet.

Les også:  NAF: Stort underskudd på elbiler

Denne diskriminerende holdningen mot kvinner kan i veldig mange land forklares med bakgrunn i strenge og bakstreverske religiøse lover og regler. Svært mange utenlandske kvinner i Norge flyktet fra nettopp slike patriarkalske samfunn, men vi vet at forfølgelse og diskriminering av kvinner dessverre skjer også her.

Problem også i Norge
Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress gav i 2014 ut en rapport der de viser til at flere tusen kvinner i Norge er blitt kjønnslemlestet. I flere norske skoler er det kjønnssegregert svømmeundervisning. De heldekkende plaggene for kvinner, burka og nikab, er fremdeles lovlige. Dette er eksempler på en praksis der religiøse normer og krav blir tilpasset det norske samfunnet.

Flere medier har gjengitt historier om norskfødte barn som blir sendt på koranskoler i Somalia der de har blitt utsatt for religiøs indoktrinering og grov mishandling. Barna blir av foreldrene fortalt at de skal på ferie til Somalia. Dette har imidlertid ikke rot i virkelighet ettersom det er avdekket at koranskolene bedriver en form for kulturhabilitering, der målet er at barna skal avstå fra vestlige verdier og bruke mer tid på religion. I koranskolene er det dokumentert omfattende vold og tortur.

I Europa skjer det også omfattende diskriminering av kvinner, som har blitt utsatt for voldelige og seksualiserte overgrep på byen og under nyttårsfeiringer og konserter. I Sverige så politiet seg nødt til å starte en såkalt kampanje mot overgrep, ved at de under konserter delte ut armbånd med påskriften ”tafsa inte”. Dette er tilstander vi ikke ønsker velkommen i Norge.

Under den dramatiske flyktningstrømmen til Europa høsten 2015, var det unge jenter ned mot elleve år som krysset grensene med barn i magen eller i armen. Derimot var det ingen instanser som slo alarm om mulig tvangsekteskap eller seksuell omgang med barn. Noen hevdet til og med at ”det kanskje er best for de unge jentene å få være med mannen”, mens andre hevdet at ”vi må forstå at dette er en skikk flere steder i verden”. Sommeren 2016 skrev Der Westen, Tysklands største regionalavis, om en stor økning i antall saker som omhandler barneekteskap etter den store flyktningstrømmen.

Les også:  Norsk laks i fokus under World Sushi Cup

Venstresidens berøringsangst
I Norge har venstresiden dessverre berøringsangst og unngår å omtale de mest problematiske forhold som skjer med kvinner som virkelig trakasseres og undertrykkes. For venstresiden er det mest komfortabelt å fremme saker som treffer norske kvinner, som eksempelvis 6-timers arbeidsdag, grønnere framtid og økt barnetrygd. Dette er imidlertid ikke saker som treffer de kvinner som brutalt rammes, og som lever i diktaturer og strenge moraliserende samfunn, der brudd på menneskerettigheter hører til dagens orden.

Det er et tankekors at flere kvinneforkjempere i Norge ikke taler minoritetskvinnenes saker. For det er dessverre slik at majoriteten av innvandrerkvinner som utsettes for diskriminering og voldelige overgrep, opplever skam og frykt, og har dermed vanskeligheter med å melde fra om hendelsene selv. På tross av at for eksempel Kvinnegruppa Ottar er kjent med mange minoritetskvinners virkelige og alvorlige situasjon, lukker organisasjonen øynene for realitetene og på usselt vis svikter disse kvinnene.

Heldigvis finnes det kvinner i Norge med minoritetsbakgrunn som våger å ytre seg. Et fremtredende eksempel er norsk-iranske Lily Bandehy, som har etterlyst feministene i kampen mot barnehijab. Ifølge Bandehy hemmer det religiøse plagget barns utfoldelse og bidrar dessuten til indoktrinering av unge jenter. Hennes meninger og anstrengelser har dessverre medført negative konsekvenser. Hun er eksempelvis blitt urinert på, samt blitt nektet servering på flere kafeer. Forfølgelse og negativ oppmerksomhet har gjort at hun til tider har måttet forlate landet.

De virkelige feministene
Samfunnsdebattanten Shurika Hansen, med somalisk bakgrunn, har uttrykt seg i enda sterkere ordelag, der hun oppfordret feminister til å brenne hijaber. Hansen har flere ganger blitt utestengt fra Facebook. Den norsk-somaliske forfatteren Amal Aden hevder minoritetsungdom er preget av en omfattende æreskultur og sosial kontroll som må bekjempes. Eksempelvis skjer dette ved at muslimske taxisjåfører overvåker spesielt unge muslimske jenter. Aden har mottatt dødstrusler på grunn av sine uttalelser og sin homofile legning. Eksemplene er ikke enestående, men dessverre virker det som om venstresidens feminister mener vi skal stå på sidelinjen og innbille oss at noe skjer uten at vi tar virkelige grep.

Les også:  LESERINNLEGG: Trangen til det onde i Arbeiderpartiet

I andre deler i verden har vi muslimske kvinner som forteller at de er lei av patriarkatet, jomfrutestinger, å bli tvunget til å dekke seg til, moralpoliti, kjønnslemlestelse, gatetrakasseringer og æresdrap. I Iran eksisterer det i dag kvinner som trosser faren for flere års fengsel, tortur og andre bestialske straffemetoder, ved å protestere mot påtvungen bruk av hijab fra landets teokratiske regime. I Norge er derimot tvang så vidt et tema i samfunnsdebatten!

Heldigvis ser jeg lysere på fremtiden. Sylvi Listhaug (FrP) har passet på å gjøre en fantastisk jobb som innvandringsminister, og det kommer hun garantert også til å gjøre som justisminister. Ikke minst har vi flere og flere sterke og modige kvinner som den siste tiden har markert seg i kampen mot æreskultur og negativ sosial kontroll. Jeg vil nevne De Skamløse Jentene, Shurika Hanssen, Mina Bai og Lily Bandehy, blant flere.

Personlig håper jeg, og Fremskrittspartiet, på en enda større kamp mot kvinneundertrykkelse basert på ukultur og steinalderholdninger. Ikke minst håper jeg at venstresidens feminister også ønsker å delta under våre paroler. For det handler til syvende og sist om kvinneundertrykkelse, og kampen for like rettigheter. Ikke om politikk, og motstand mot et forslag bare fordi det kommer fra en ung kvinne fra FrP.


Les også

Om skribenten: Kassandra Petsas

Masterstudent ved Nord Universitetet og ansatt som adjunkt. Leder Fauske FrP, nestleder Nordland FrP og vararepresentant for Nordland FrP på Stortinget.